Simon Andren. En kar med et glimt i blikket, og et flammende engasjement for det han driver med. Vi befinner oss nå i sentrale Stockholm. En basketball-turnering full av musikk og hylende fans foregår i bakgrunnen. I nærheten av steinbenken vi befinner oss på tasser frivillige ifra leger uten grenser for å spre sitt budskap. Simon har en time til rådighet. Akkurat tilbake ifra en familietur på landet i Dalarne i Sverige, og allerede på vei til Hellas som sin neste destinasjon. Men den tettpakkede timeplanen speiles ikke igjen i hans ansikt, som heller stråler av gjensynsglede for å møte en gammel venn. Vi ble kjent i Grønland, hvor vi arbeidet sammen under solen som aldri gikk ned. Begge langt utenfor våre kjente rammer.
En av mine første minner er av en de første morgenene våre. Vi våknet begge opp ifra vår heller urolige søvn. Vi delte nedre etasjen i en «køyeseng» som besto av to treplater festet til veggene i et lite kott med en gardin som dør. På myke og deilige 10 cm tykke madrasser lå vi og sov. Overraskende nok ble det en gjenganger å våkne med litt vondter her og der. Denne natten, som var den første etter vi begynte å fiske fisk og sette dem til tørk på berget, skjedde det noe spesielt. Begge våknet vi etter å ha drømt om fisk. En drøm som var så realistisk at vi begge enda kunne kjenne sensasjonen av fisk gli igjennom våre hender. En kan vel kalle det et lite kreativt frempek ifra naturens side, for de neste ukene skulle alt vi gjorde handle om nettopp fisk.
Men nå er ikke fisk lenger på menyen for noen av oss. Simon har kommet inn på en mastergradsstilling i USA, og skal der jobbe med verdensledende biologer i sitt felt. Han snakker engasjert om sitt felt. Vitenskapen han skal bidra med å videreutvikle omhandler samspillet mellom kjemiske partikler i en gass. Han sammenligner dette med et detektivarbeid. Ved å putte gassene under lupen, vil de fortelle en historie. Likevekten som disse gassene danner en historie. En historie som gir viktige hint som kan bidra med å gi samfunnet den nødvendige kunnskapen til å fatte riktige beslutninger. Den kan si noe om det har vært biler i området, om miljøgifter i et område, eller andre tilstander som påvirker våre liv. Det laboratoriet i Los Angeles fokuserer på, er som sagt biologi. Og her kan detektivarbeidet bidra til å skape en fremtid hvor vi kunne lære å lese kroppens hint. Hint som vil avsløre for eksempel kreft eller andre tilstander, og gi leger muligheten til å treffe bedre slutninger når det gjelder individuell tilpasset behandling.
Simon er rask til å prate seg bort i alle de finurlige detaljene til sitt studium. Linken ifra å arbeide med fisk, til å arbeide med verdensledende forskere står ikke helt klart for meg. Ved spørsmål om dette ser Simon lurt på meg. For å male et klarere bilde av hvordan Simon havnet der han er, må litt kontekst til.
Jeg handler før jeg tenker
Det er lett å male et bilde av Simon som en overmenneskelig skikkelse. En som får til det vi andre ikke gjør. Han har tidligere arbeidet med et Fortune 500 kompani. Han har tidligere studert på en skole kalt Minerva. Minerva er unik ved at hvert semester befinner seg i et nytt land. Ifra Sør-Korea, USA, India, Sverige, med mer. En skole laget for dem som skal bli de fremtidige lederne i våre samfunn. En skole hvor velkjente entreprenører og mer deltar. Men Simon mener at han ikke er spesielt spesiell. Han beskriver seg selv ikke som urovekkende begavet, eller som overveldende smart. Et av hans mest sentrale karaktertrekk er nemlig at han handler før han tenker på konsekvenser. Han tar de sjanser han får, og ender fort ut på dypt vann. Omringet av dem ham ydmykt beskriver som mer begavet en ham selv. På steder han aldri hadde trodd han ville ende opp.
Jeg er elendig på å anslå hvor vanskelig noe er
Et kroneksempel på dette var når han bestemte seg for å sykle hele lengden til USA på langs. Tenketiden var ikke lang, før han kastet seg på sykkelen og startet. Det ikke lang tid før det gikk opp for ham hvor vanskelig denne turen faktisk kom til å bli. På en helt alminnelig sykkel, uten lappeutstyr til dekk, uten noen spesiell trening på forhånd. Men for hver harde dag, kom han et steg nærmere sitt mål. Og med en ganske så sår ræv, klarte han å karre seg hele veien frem! Det kan vel sies at kombinasjonen av evnen til å kaste seg ut i det ukjente, og evnen til å hente seg inn igjen er det som gjør Simon til den han er.
Men tiden blir knapp, og Simon må videre. For er det en ting jeg som hans venn ser går igjen hos Simon, er det ikke kun hans lengten etter nye utfordringer. Det er trolig noen der hjemme som bidrar til å gjøre alt dette mulig. For det finnes et slags svart hull i Simons liv, som med sin uimotståelige gravitasjonsfelt alltid trekker han mot seg. Og det er hans bedre halvdel, og den varmen jeg ser han har for henne. Det kan vel tenkes at han i motsetning til oss andre ikke kjenner kulde på dypet, men har alltid en varme med seg?
Under intervjuet befinner vi oss imidlertid ikke langt ifra sivilisasjonen, men på en benk i sentrale Stockholm. Simon har akkurat kommet tilbake fra en tur på landet, og skal snart videre til Hellas. En travel kar kan en si. Men tid til et intervju har han, og med et stort engasjement forteller han om seg selv, sine interesser, og alt der imellom. Selv mener han at hans taleevne og trygghet i øyeblikket stammer ifra alle de intervjuer han har vært på. Fordi som jeg kommer inn på senere, er Simon en som griper sjansen.
"Jeg handler før jeg tenker": Et av mange sitater som beskriver hans handlemåte. Simon har tidligere arbeidet for et Fortune 500 selskap, studert på en internasjonal skole som reiser ifra land til land, og nå kapret seg en mastergrad i Los Angeles. Han insisterer på at han ikke har oppnådd alt dette fordi han var den mest kvalifiserte, eller kanskje riktig kvalifiserte engang, men fordi at han tok sjansen og lot ikke mulighetene unngå seg. Du kan vel si han handlet på mulighetene, før han tenkte over konsekvensene.
Hans mastergrad omhandler biologiske partikler, og hvordan måten forskjellige stoffer oppnår likevekt på. Han kaller det selv et detektiv arbeid, og selv om jeg i starten ikke forstår hvorfor gir han meg raskt en energisk og god forklaring på det hele. For alle stoffene vi har rundt oss, reagerer med andre stoffer. Som hvordan tilsettelsen av vann kan endre et fjell av kornete mel, til en sammenleggbar klump. Eller hvordan Co2 som slippes ut i atmosfæren skaper til endringer i den. Alt dette kan måles. Og det som gjør det så spennende, er historiene dette forteller oss. Nivåene av forskjellige gasser på et nevnt sted, kan fortelle om mengden av trafikk, eller kanskje om det har blitt brent et bål i nærheten. Denne måten å skaffe informasjon er relativt ny, og forholdene mellom gasser og hva slags historier de røper er ikke alltid kjent. Håpet er at i fremtiden så vil for eksempel blodets sammensetning kunne gi tydeligere svar på om det er en skadelig tilstand til stede. Som kreft. Og for å hjelpe å skille farlig (benign) ifra mindre farlig (malign) kreft.