Denne ukens intervjuobjekt er Amalie Berndt Nørholm. Amalie er en reisekjær danske som farter rundt overalt, så ikke bli overrasket om du selv plutselig befinner deg blant hennes bekjente!
Vi møttes igjennom en sommer på Nordjobb. Planla å bo sammen før vi kjente hverandre grunnet at vi begge skulle jobbe i hjemmetjenesten nord for Stockholm. Førsteinntrykket jeg gjorde var så som så, da jeg møtte opp med både knallrøde øyne og en litt fraværende sinnsstemning. Da grunnet pollenallergi naturligvis. Men dette skulle ikke bli til hinder for mange gode opplevelser sammen, og fine minner.
Hva Blir Til Minner?
Hva vi tar med oss fra de hendelsene som vi går igjennom i våre liv kan være så mangt. Det kan både være positive og negative ting. Men er med på å skape den personen vi er. Vi får ta del i de minnene som Amalie selv har tatt med i ryggsekken igjennom sine reiser, og høre hvordan dette har påvirket henne.
Amalie ligger og nyter livet i en liten park i København. Elva renner sakte forbi og bringer turistbåtene og deres ropende guider både opp og ned for å opplyse dets passasjerer om Köbenhavns trivia. Solen skinner og gresset vugger forsiktig i den svale brisen. Livet er herlig.
Nå har en reise på 3 år tatt slutt, og Københavns rolige og kjente atmosfære et deilig fristed for danske Amalie. Amalie som liker å utforske natur, møte nye mennesker og lære om deres verdier og kultur. Hun sitter nå med øynene lukket og bare nyter noe av det danskene holder høyest, «hygge».
Etter fulført bachelor i psykologi bestemte hun seg for å reise. Litauen var første stopp. Der jobbet hun på et senter for å ta vare på barn med epilepsi. Barn som ikke ville kunnet fungere i samfunnet. Minnet som brente seg fast, var en utflukt til sjøen. Denne utflukten hadde hele senteret spart til i løpet av et helt år. Økonomien var trang. Men det som har brent seg inn i hukommelsen til Amalie, er hvordan ansiktene til barna lyste opp ved synet av den baltiske sjøen de dro for å besøke. Hvordan barna ble fylt av glede, tok av sine sko, og vasset lykkelige i havet. 
Turen gikk så videre til Sverige, hvor både jeg og Amalie kan mimre tilbake til. Arbeidet i hjemmetjenesten i Sveriges rikeste kommune (ihvertfall rikeste innbyggere) ga et innblikk i en verden en sjelden får se, og møte dem som har stått sentralt i utformingen av dagens Sverige. Men det hun lengter tilbake til, er en liten innsjø. En liten innsjø som hun gikk til etter dagene på jobb, for å lese, svømme, eller sole seg. Et sted hvor en kan falle til ro.
Videre bar det så til Albania. Som Amalie selv med latter i smilet beskriver at var for å finne «Bjærg». Da selv om Danmark kan skryte på seg å ha himmelbjerget, så er faktisk fjell en mangelvare der nede. I Albania farta hun rundt med lokale busser, lokale biler, og sine helt egne danskimporterte bein. Men det er ikke alltid en kan komme seg frem på egenhånd. Amalie mimrer til en gang hun ikke fikk kommet på bussen grunnet mangelen på en krone i lokal valuta, men ble reddet av en lokal gammel dame som betalte for henne, velsignet henne, og kysset henne på pannen. Kanskje ikke rart Amalie sitter igjen med et inntrykk av at det baltiske folk er varme, imøtekommende, og vennlige!
Dernest var det på tide å mosjonere de prima danskimporterte beinene. Og da de tross alt sitter fast på kroppen hennes, måtte Amalie nesten bli med. Hun dro så på en pilgrimsreise i Spania kalt Caminoen. Det er en vandring på 800 km! Men 800km viste seg å ikke være nok, så Amalie tok en svipptur igjennom Portugal også. Turen var en enorm mestringsopplevelse og hun sitter igjen med en tro på at hun kan klare alt!
«Møter verden med et smil, så tar vi det derifra»
Amalie har lært mer enn bare ståpåvilje på disse turene, men også hvor viktig det er å møte folk med åpenhet. Hvordan det å legge sine fordommer til siden, og møte andre med et smil kan åpne veien for mange nye spennende opplevelser. Men også hvor viktig det er å bruke sunn fornuft, og logikk for å sikre at det blir en trygg og god reise. Og ellers kan man gjøre som Amalie selv; "møter verden med et smil, så tar vi det derifra".