Vi sitter i dag på en liten brygge i øygruppen mellom Finland og Åland. Vinden kruser lett og kjøler oss ned etter den litt strabasiøse sykkelturen bort hit. Essi Rissanen er en finske som denne sommeren har bestemt seg for å arbeide på en av disse små øyene, som er befolket av mennesker med finsk-svensk opphav. Korppoo heter det. Hun jobber på et eldrehjem sammen med noen venner hun har møtt igjennom en av sine tidligere arbeidsreiser til utlandet. Egentlig litt sånn som vi to først ble introdusert.
Vi møttes når vi jobbet for hver hvor hjemmetjenesteorganisasjon i Sverige. Arbeidet i privat hjemmetjeneste kan by på sine utfordringer. Som private bedrifter flest foregår det en hard kamp om kundene. I Sverige møtte jeg min hjemmetjeneste-rival. Vi konkurrerte på hvem som kunne klare å fomle seg fortest til en ledig parkeringsplass, bruke kortest tid på å forvirre se rundt oss på bygningene før vi fant ut hvor kunden i sine 20 år har klart å unngå å bli funnet av selv den skarpeste sommervikar, og hvem som kunne gå lengst uten å krasje bilen (noe jeg kreativ unngikk ved å starte å sykle).
Det er en spesiell type mennesker som velger å reise til utlandet. Som befinner seg i en spesiell situasjon. Essi har reist mye til utlandet før, og beskriver at en fort befinner seg alene. Det kan til tider være en negativ ting, men det bringer med seg mye godt. For i denne opplevelsen står man ikke alene. Det er mange andre som befinner seg i samme situasjon. Essi beskriver dem hun møter i utlandet som spesielt åpensinnede og vennlige. Og om hellet er med deg, vil du støte på andre som søker deg på samme måte som du søker dem. En mulighet til å knytte sterke bånd.
Som de vennene hun nå arbeider med i Korppoo. Essi forteller at de møttes i Borås. De arbeidet alle på et eldrehjem der og. Møtet med de syke viste seg å være tøft. Men dette brakte dem tettere sammen. De delte sine erfaringer, og fant på mange rare ting. Noen litt lurere en de andre. Men det Essi sitter her og smiler etter, er de varme båndene de fortsatt har til hverandre.
Så nå sitter hun her med flere utenlandsturer en jeg klarer å huske, og det som hun bringer med seg er ikke bare de minnene ifra erfaringene underveis, men også de båndene som ble dannet. Hun sitter igjen med noe av det hun mener fyller livet med varme. Sine venner.